Her er reisebrevet for felturen til Malawi 2010, hvor du kan følge våre tre medlemmer på den spennende Afrikaturen:

Uken før påske fikk vi, Marie Skjelbred, Martin Roa Skramstad og Patricia Alvarez Rønneseth, muligheten til å reise på felttur til Malawi. Formålet var å besøke skoler som NHH Aid har støttet gjennom prosjektet ”Schools for Africa” (SFA) siden 2007. Turen ble en opplevelse for livet og vi kan med stor glede og entusiasme meddele til alle der hjemme at NHH Aid sitt arbeid hjelper - det utgjør en forskjell!

Sammen med Hanne Holt, Norge sin representant fra Unicef, og to elever og to lærere fra Hetland Videregående Skole i Stavanger, reiste vi den 21. mars til Afrika og Malawi. Etter over 20 timer på reisefot ble vi møtt av Kusali Nellie Kubwalo, vår kontakt ved Unicefs Malawi-kontor, og våre blide sjåfører. Vår intern i Malawi, Ine Jacobsen, sluttet seg også til, og ble med oss på landsbybesøkene.

Fra første stund var det lett å forstå hvorfor Malawi kalles ”the warm heart of Africa”. Hvor enn vi dro, ble vi møtt av utrolig høflige mennesker med de største smilene man kan forestille seg. Vi kunne umulig ha følt oss mer ivaretatt. Sjåføren vår, Steve Sukari sjarmerte oss alle tre i senk med sitt behagelige vesen og sin kunnskap om landet og dets befolkning. Steve ”Sweet Banana” (Sukari betyr så) vil vi alltid huske.

Feltturen var svært organisert og programmet nøye planlagt. Kusali og de andre ved Malawi-kontoret var veldig opptatt av at vi skulle få se mye, men at inntrykkene også skulle være varierte. I tillegg til å besøke skoler og barnehager som var blitt støttet av UNICEF, fikk vi også muligheten til å få se institusjoner av det vi kanskje vil kalle, ”Afrika-standard”. Her manglet skolene klasserom, utstyr og latriner, og barnehage leker og ordentlige bygninger. Noen barn hadde opplevd å miste foreldrene sine på grunn av Hiv og Aids. Sykdommen er blitt et stort problem i Malawi og forebyggende arbeid er i de senere årene blitt intensivert. Dette fikk vi en bekreftelse på da vi var på distriktssykehuset i Salima, en region ved Malawi-sjøen.

Skoler 

Vi besøkte to barnevennlige skoler kalt Champhemvu og Chipanga. Begge var blitt bygget med støtte fra Schools for Africa og var under støttepakken CFA – Child Friendly Schools. Det var to store skoler med om lag tusen elever hver. (Tall? 886 totalt, 403 gutter og 556 jenter. 1049 totalt, 540 gutter og 509 jenter). Det barnevennlige med dem var at de nye skolebyggene rommet nok klasserom til alle elevene, og at læringsmiljøet ble sett på som godt på grunn av nok lys gjennom gjennomsiktige deler av taket, frisk luft i rommene og pulter og stoler til de øverste klassetrinnene. På de laveste trinnene var de så mange elever, at disse dessverre ikke kunne prioriteres med hensyn til pulter og stoler.

Ellers hadde Champhemvu og Chipanga fått bygget sikre latriner, noe som betød spesielt mye for jentene. Det å kunne låse seg inne hindret uvedkommende i å komme inn. Uten lås ville skolene risikere at mange av jentene sluttet fordi de ville følt seg utrygge.

Katelera Primary School var til forskjell fra de to andre, ikke støttet av Schools for Africa, og derfor i en del verre stand. Her manglet for eksempel de tre laveste trinnene klasserom. Derfor foregikk undervisningen under store og skyggefulle trær på skoleplassen, og i noen kirkelokaler i nærheten. For disse elevene var det vanlig at undervisningen ofte ble avlyst under regnperioden, som varer fra november til april, og på dager med mye varme. Skolen manglet også ordentlige og sikre latriner, så vel som en del skoleutstyr. Det vi synes var mest oppsiktsvekkende var allikevel det høye elevantallet per lærer. Denne skolen hadde 1101 elever, og kun 6 lærere, noe som betyr 183,5 elever per lærer. Fordelingen trinnene imellom stemte ikke med dette gjennomsnittstallet, og i førsteklasse hadde læreren nærmere 270 elever! Til vår store forundring kunne man ha hørt en knappenål falle under undervisningen. Så stille og konsentrerte var barna..

Barnehager

Chiteta Community Based Child Care Centre synes vi var en meget flott barnehage, og et trivelig sted å være for barna. Flertallet var mellom to og fem år, og dessverre var en del av dem allerede ofre for Hiv og Aidsens ødeleggelser. Tre var selv smittet, mens andre hadde mistet foreldrene på grunn av sykdommen. Heldigvis for disse vankeligstilte barna, ble godt tatt vare på ved Chiteta. Her fikk barna et næringsrikt måltid om dagen og de ble stimulert gjennom lek og sang av utdannede pedagoger. Barnehagen hadde barnevennlige latriner med leker som fristet barna til å gå her i stedet for inni buskene og vannpumpe som sørget for rent vann. Man hadde improvisert her, som så mange andre steder i Malawi, og brukt aske som erstatning for såpe, fordi det fjerner 95 prosent av urenhetene på hendene. Barnehagen fungerte fra åtte til elleve om morgenen, men ble et naturlig samlingspunkt for eldre barn og voksne utover ettermiddagen. Mye skyldtes bruken av det fine biblioteket ved senteret som vi så hadde kjemibøker, som et eksempel, i tillegg til alle barnebøkene. Utenom barnepassen og stimulien, dyrket Chiteta mais, tobakk og bomull for å skaffe penger til videre drift og for å dele ut mat til familiene som hadde det tøffest. De frivillige som jobbet her sørget også for at Hiv-smittede foreldre fortsatte å ta medisinen sin, slik at de var i stand til å ta vare på barna sine. Å unngå svikt i hjemmet stod sterkt i fokus hos driverne av Chiteta.

I motsetning til Chiteta, var Chifundo et ikke-barnevennlig senter. På gårdsplassen foran en liten og nedslitt bygningen ble vi møtt av syngende småbarn som virket glade og nysgjerrige. Vi ble fortalt at disse var av de fattigste barna i Salima, og at mange fikk sitt eneste daglige måltid her. De fleste av dem hadde store utstikkende mager og tynne armer og bein, feil- og underernæring var et faktum. Ved Chifundo hadde hjelpen nådd frem ved at det ble laget maisgrøt til barna og de frivillige hver dag.

Barnehagen hadde store mangler når det gjaldt leker, sanitære forhold og ordentlig konstruksjon, men samtidig virket det som om engasjementet blant de frivillige nesten virket opp mot manglene. Til stor glede virket barna godt ivaretatt. Her ved Chifundo hadde de et sted å gå til hver dag hvor de visste det var mat, lek og moro.

Salima District Hospital - kampen mot Hiv og Aids

Distriktssykehuset i Salima fungerte som midtpunktet for alle helsestasjoner i distriktet og var et av de få stedene som sørget for "antiretroviral (ARV) treatment", behandling for dem som levde med Hiv og Aids. Her var fokuset sterkt rettet mot å unngå spredning fra mor til barn. Ved å fungere som "midtpunkt" i Salima, sørget sykehuset for forsyningen av medisiner utad til helsestasjonene. Unicef støttet ARV-behandling, så vel som rehabilitering for barn, gravide og ammende som led av feil- og/eller underernæring. Magre kvinner så vi mye av under vårt besøk på sykehuset, og mange av dem var enten høygravide eller hadde akkurat født et barn. Det slående var hvor unge de var, og hvor få gamle mennesker vi egentlig så. Forventet levealder i Malawi er nemlig ikke mer enn 39 år, mye på grunn av Hiv og Aids, men også Malaria og diaré tar mange liv.

Til tross for dystre tall så det ut til at sykehuset hadde gode rutiner når det gjaldt behandling og oppfølging av pasientene. Både liten og stor fikk tildelt sitt eget helsekort, og på ARV-kontoret fikk alle muligheten til å ha jevnlige samtaler med en sykesøster på tomannshånd. Dette mente staben var et viktig grep i forhold til oppfølgingen. Statistikk over tendenser i Hiv og Aids- utviklingen i Salima så ut som at var nøye prioritert, og store oversikter ble hengt opp på oppslagstavler rundt om på sykehuset. I dette distriktet er Hiv- og Aidsutbredningen på 16 prosent, noe som er 4 prosent høyere enn det nasjonale gjennomsnittet. Vi kom dog i snakk med en ung kvinne med et inntullet barn på ryggen som virket veldig glad, og med god grunn. Hun hadde akkurat fått vite at barnet hennes ikke var Hivsmittet, da hun selv var Hiv-positiv. Dette må ha vært en gledens dag for henne.  

Sluttord

Å få muligheten til å se Malawis lyspunkt så vel som problemer, har åpnet øynene våre og gjort det lettere å danne seg et riktig bilde av situasjonen i landet. Tilstanden er verken en dans på roser eller en tunnel uten lys i enden. Her finnes håp og glede, og en vilje blant folk til å tro på fremtiden. Det er en tøff kamp, spesielt mot Hiv og Aids, landet har å stri med, men over tid kan det malawiske folket få til store forandringer dersom de fortsetter å kjempe for sine drømmer. De største forandringene skjer ikke over natten, så gi dem tid.

"Ved å treffe de som har minst, når man selv er av de som har mest, innser man at det meste man eier er unødvendig. Det som teller er de små gleder man gir andre og får igjen."

Patricia Rønneseth

”Det var en intens tur, med store øyeblikk, minneverdige opplevelser og sterke inntrykk. Men turen var først og fremst en inspirasjon og en bekreftelse på at det arbeidet som legges ned av stud.nhh i NHH Aid faktisk hjelper.”

Marie Skjelbred

”Det er viktig å se mulighetene fremfor begrensningene i arbeidet. Hvert ekstra barn som får utdanning vil kunne øke sitt bidrag til samfunnet, både gjennom videre utvikling, og ved å hindre spredning av farlige sykdommer, slik får små bidrag store ringvirkninger.

Selv store menn var engang små barn, og skolegang er et viktig steg på veien…”

Martin Roa Skramstad