OSLO, NORGE
Nå er det en stund siden det har vært noe lyd fra oss, men dagene og ukene har fløyet forbi i rekordfart. Det føler jeg er et godt tegn. Hva har jeg drevet med på kontoret i Nydalen i det siste?
Her ser dere den fine utsikten fra der jeg sitter og jobber på kontoret.
Først og fremst har planleggingen av feiringen av at FNs konvensjon om barnets rettigheter fyller 30 år den 20. november, tatt seg opp skikkelig. Jeg jobber på et såkalt “agile team” med daglige stand-ups (der alle sier hva de har gjort det siste døgnet) og regelmessige sprint plannings (planlegging av neste arbeidsperiode). Jeg har fått ansvar for planleggingen og gjennomføringen av Svalbard-satsningen og involvering av samarbeidspartnere i forbindelse med dette. Det er både utfordrende, gøy og frustrerende på samme tid. Den 18. november reiser jeg en uke til Svalbard ? Det blir veldig kult, og jeg gleder meg til å se hvordan planene (forhåpentligvis..) settes ut i live. Mer om dette senere når ting er mindre konfidensielt!
I tillegg har jeg den siste tiden deltatt på interessante arrangementer i regi av UNICEF Norge. FN-dagen den 24. oktober ble feiret forrige uke på Litteraturhuset med en paneldebatt med følgende tittel: «Kan Norge utgjøre en forskjell i FNs sikkerhetsråd?». Jeg mistenker at Norge bruker en god del tid på å kjempe for å kapre en plass i Norges sikkerhetsråd om dagen, og det ble debattert fordeler, ulemper og diverse ved Norges kandidatur (vs. Irland og Canada sitt). Toppdiplomater, stortingsrepresentanter og andre engasjerte sjeler var tilstede. Til slutt ble de nogen lunde enige om at Norge burde stille og ønske å vinne – da det er en gyllen mulighet, for et lite land som Norge er, til å øke vår påvirkningskraft og ta del i den globale debatten i større grad enn tidligere.
Denne uken var jeg også på eventet i Mathallen som UNICEF arrangerte med tema: «Feilernærte barn – et problem i Norge?». I forbindelse med lanseringen av UNICEFs årlige flaggskipspublikasjon, The State of the World’s Children, ble det avholdt en engasjerende paneldebatt mellom ulike aktører som påvirker barns ernæring i Norge. Så mye som om lag 27 % (1 av 4!!!!) barn og unge mellom 5 og 19 å er overvektige i Norge. Generelt får barn og unge i seg for mye av maten de ikke trenger, og for lite av det som er anbefalt. Det ble konkludert at myndighetene har for svake retningslinjer hva gjelder ernæring; både hva som får nå butikkhyllene og hvordan produkter markedsføres. Det vil kreve et samarbeid mellom staten, ideelle organisasjoner og private aktører for å «nudge» barn, unge og voksne i retning av riktig ernæring som fører til en bærekraftig fremtid. I tillegg er det ekstre
mt viktig å fjerne stigmaet rundt å snakke om feilernæring – og spesielt overvekt i Norge.
Camilla, generalsekretæren i UNICEF Norge, holdt et åpningsinnlegg hvor hun presenterte de viktigste funnene i rapporten.
Ellers går dagene og ukene med til møter, individuelt arbeid og selvfølgelig også hyggelige og sosiale lunsjer og kaffepauser! Det jeg synes har vært såpass kult i UNICEF til nå, har vært at jeg virkelig har fått være med å forme min egen arbeidshverdag; ta ansvar selv for ting jeg mener jeg har riktig kompetanse til og kan levere på. I tillegg synes jeg det er dødskult å få jobbe med og lære av så mange mennesker med ulik utdanning, nasjonalitet og erfaring. Det arrangeres ofte fredagspils, og forrige fredag var det så mange som seks ulike nasjonaliteter som skålte i digg øl fra Nydalen Bryggeri.
Man kan også si at forberedelsene til Malawi nå er i gang, til tross for at det fortsatt er 2 måneder til jeg reiser. De 180-malariapillene er hentet ut fra nærmeste apotek, kredittrammen på Bank Norwegian-kortet er utvidet og på armen pryder et ferskt BCG-arr. Videre har jeg store planer om å gå på jakt etter løse bukse og skjørt som dekker knærne, da det er akseptert kostyme på jobb – skal være pen, men tildekket! ? Vi hadde også Mandius med oss på skype på kontoret også denne uken – til en «Lunch and Learn» om Malawi. Det var veldig interessant, og jeg kjenner at jeg blir glad om jeg sitter igjen med like mange refleksjoner etter oppholdet som han foreløpig har kunnet dele.
