Hvorfor søke UNICEF sitt internship?

Da er det igjen tid for ansettelse av to nye UNICEF interns gjennom samarbeidet mellom NHH Aid og UNICEF. Mange av dere har sikkert sett stillingsannonsen og er allerede interessert. En stillingsannonse gir kun begrenset med informasjon, og derfor skal Tuva og jeg fortelle dere om våre opplevelser og erfaringer fra internshipet. Ettersom jeg startet i Malawi i høst, vil jeg snakke om Malawidelen, for så at Tuva tar for seg Oslodelen.

Først og fremst vil jeg oppfordre alle til å søke. Ifølge meg skiller internshipet seg ut fra andre konvensjonelle NHH-internships og er virkelig en unik erfaring. Hvorfor? Jo, nå skal du høre.

La oss starte med arbeidsoppgavene i Malawi. Ved Malawikontoret jobber du i to avdelinger, henholdsvis Education og Social Policy. Årsaken til at en arbeider i Education er at det er dette NHH Aid samler inn penger til, nettopp utdanning i Malawi. Noe jeg fant spennende i relasjon til arbeidet med Education var at en virkelig får innsikt i hvor bistandsmidler havner. Typiske arbeidsoppgaver hos Education er implementering av ulike prosjekter. Dette er gjerne ulike «fond» med aktiviteter som skal planlegges og gjennomføres. Fra og med ankomst arbeidet vi med prosjektet ECW 1 (Education Cannot Wait). Her hadde vi mottatt midler øremerket ulike områder innenfor utdanning i Malawi. For eksempel innebar dette distribusjon av skolebøker til barneskoler i Malawi, gjennomføring av trening for frivillig lærere, feltturer hvor vi vurderer effekten av tiltak og mye mer. Når enarbeider med slike prosjekter arbeider en ofte sammen med myndighetene i Malawi (Ministry of Education) og andre FN- og ideelle organisasjoner for øvrig slik som UNHCR, UNDP, Save the Children og Plan for å nevne noen. På denne måten lærer en virkelig hva bistandsarbeid handler om og hva det altomspennende organet FN består i.

Foruten det administrative arbeidet får man, gjennom Eduation, mulighet til å delta på en rekke feltturer. Å dra på felttur med FN er noe få andre NHH-studenter får oppleve og er noe som veier tungt i internshipet. Se for deg at du sammen med 3 andre reiser til de mest rurale områdene i Malawi i en FN konvoi hvor bagasjerommet er lastet med FN-telt, vaksiner, School in a box kits (kasser med læringsmateriell) med hensikt å behandle konsekvensene av sykloner som råder over landet.

Det er en spennende opplevelse. Foruten spenningen, ble jeg ofte tankefull og frustrert da jeg var i felt. Når en besøker en barneskole med 2000 elever fordelt på 15 lærere, totalt fravær av pulter og bøker, ingen form for infrastruktur og hvor oversvømmelser og tørke stadig plager befolkningen er det ikke alltid like lett å håndtere arbeidsoppgavene. En lærer virkelig å sette pris på loddet en har trukket i livets lotteri, og jeg lar meg stadig fascinere av den vanvittige verdien en tildeles når en mottar den lille rød boken vi kaller pass. Tilgang til helsetjeneste, gratis utdanning og en sikker fremtid er på ingen måte en garanti for så mange andre barn i verden. Å jobbe i UNICEF er derfor virkelig en karriere med mening.

 

Setter en pris på en mangfoldig arbeidsplass er internshipet virkelig noe for deg. I Malawi delte jeg kontor med folk fra Rwanda, Japan, Zambia, Malawi og Zimbabwe for å nevne noen. Du kan sikkert se for deg hva du lærer om kulturer og samfunn på tvers av land når en arbeider med så mange forskjellige nasjonaliteter. En merker også at ener en pingle hva gjelder spennende erfaringer både i og utenfor arbeid. Jeg husker særlig en samtale jeg hadde med sjefen min da vi var på felttur syd i Malawi. Underveis til Blantyre fortalte han meg om tidligere FN utposter, der han hadde arbeidet 3 år for UNICEF i Sør-Sudan, da landet var krigsherjet. Under et feltopphold hadde han og andre UNICEF-arbeidere havnet i kryssilden mellom regjerings- og rebellstyrkene, hvor de måtte søke tilflukt i en skolebygning for å unngå å bli truffet. Til tross for at jeg er overbevist om at snittet av mennesker ikke opptrer altruistisk lot jeg meg ofte motbevise i Malawi. Tenk å legge fra seg alt hjemme, og dra til Sør-Sudan for å arbeide for UNICEF. Det er meningsfullt.

Nå er det jo enda slik at det er vanskelig å tre utenfor egen forståelseshorisont, hvor tolkning ofte varierer med mottakers bakgrunn og situasjon. Jeg mener derfor at en ikke kan bebreide en NHH-student for å ikke reise til Sør-Sudan med FN. Riktignok understreker eksempelet innsikten en får gjennom internshipet, og dermed hvorfor du bør søke. Om du er interessert i en internasjonal karriere, enten om det er i FN i andre organisasjoner er internshipet virkelig et springbrett. Etter å ha kombinert UNICEF i Malawi og Oslo sitter du med erfaringer få andre innen ditt felt har.

Dersom du er redd for mangel på relevans opp mot NHH-studiet er ikke dette noe du trenger å bekymre deg over. Gjennom arbeidet med Social Policy får du virkelig dratt veksel av kunnskapene du forhåpentligvis har opparbeidet deg ved NHH. Social Policy er en kryssavdeling i UNICEF Malawi, og arbeider derfor opp mot de andre avdelingene. Arbeidet med Social Policy handler om økonomisk analyse av funding og spending i de ulike avdelingene. Under mitt opphold arbeidet jeg, sammen med Social Policy temaet, med analyse av statsbudsjettets allokering til ulike utdanningsinstanser. Allokeringen sees gjerne i kombinasjon med statistikk om utdanning i landet. For eksempel finner en fra Malawi ekvivalenten til SSB at kun 15% av barneskoleelever kommer seg til ungdomsskole. Når kun 11% av totale offentlige lokale utdanningsmidler allokeres til ungdomsskole kommer ikke denne flaskehalsen som noen overraskelse. Videre undersøker Social Policy hvordan en på mest effektivt vis bør utnytte de begrensede midlene for å løse opp flaskehalser i utdanning. Ved slike oppgaver bruker en gjerne data fra verdensbanken, slik som The Human Capital Index. Fra indexen finner en at forventet nivå på utdanning og forventet antall år på skolebenken i Malawi avviker betraktelig fra faktiske tall i respektive kategorier. Således undersøker vi hvordan bistandsmidler bør allokeres for å håndtere slike problemer.

Av arbeidet er det særlig ett moment jeg mener stikker seg ut som særlig interessant. Forskning tilsier at land med begrenset finansielt spillerom bør sikte seg inn på elementær utdanning slik som førskole og barneskole, da dette er bevist å høyest sosial return. Med dette mener en at barn, gjennom førskole og barneskole får egenskaper og kognitiv stimulans som er tilstrekkelig for å lære en om hvordan en skal oppføre seg i et samfunn. Selv om dette høres ut som en fornuftig prioritering vil jo allokering til et ledd i utdanningshierarkiet gå på bekostning av noe annet. Tilsvarende forskning viser at høyere utdanning, slik som videregående og universitet er nødvendig for å stimulere vekst i BNP og dermed tilvekst i arbeidsplasser og således utvikling av velferdsstaten. En har altså en avveining som ikke bare har økonomiske implikasjoner, men også moralske. Hvor skal midlene allokeres, og hvordan skal en manøvrere innenfor UNICEFs mandat? En kan hevde at en i Social Policy derfor streber mot å finne en fellesnevner for den humanitære arbeideren og kapitalisten, noe som jeg tror er nærliggende for den gjennomsnittlige NHH-studenten. Som dere ser handler ikke engasjement i UNICEF bare om nødsituasjoner og distribusjon av vaksiner. Det finnes en svært spennende økonomisk side i organisasjonen som tiltrekker svært interessante og dyktige mennesker som en får muligheten til å arbeide med gjennom internshipet i UNICEF.

Jeg håper at beskrivelsen av arbeidshverdagen i Malawi virker engasjerende, og at dette kanskje har vippet dere mot å sende inn en søknad.

Malawi er jo ikke bare jobb. Ettersom en skal bo et semester i Lilongwe tenker jeg det er greit å si noe om bosituasjon, underholdning i Lilongwe og hva en gjør i helger og i ferier.

I Lilongwe, som er hovedstaden og der UNICEFkontoret ligger, bor en typisk i et kollektiv med andre expats. Spør du meg veier dette tungt. Å bo med expats fra andre land er jævlig moro. Jeg bodde med tre tyskere, en inder, en nordmann, en brite og tre hunder. Hvordan man opplever bostandarden er nok litt avhengig av hva man er kjent med, men man må regne med å dele rom med litt insekter. Lilongwe som by skiller seg totalt fra alt du noensinne har opplevd. Jeg har reist en del i Afrika, og trodde virkelig jeg var forberedt på hva som ventet meg. Det var jeg ikke. Når du kjører fra flyplassen og blir fortalt at du er i sentrum tror du virkelig at noen kødder med deg. Å bo i en by som Lilongwe er virkelig en unik mulighet. Her får du se noe virkelig autentisk samtidig som det er helt trygt. Sikkerhetsaspektet satt jeg virkelig pris på. Etter å ha bodd i Cape Town, hvor man Ubrer overalt på kveldstid rett og slett fordi det er så mye kriminalitet, vet en virkelig å sette pris på en trygg by.

Når det gjelder underholdning er ikke Lilongwe som europeiske byer. Her må man være kreativ og noe oppsøkende. Fordelen med fravær av kino og superraskt wi-fi er at man blir veldig sosial. For min del hadde jeg volleyball-, badminton og fotballkamp hver uke, og man spiser stort sett middag med andre expats. På lørdager drar man til en av byens fotballbarer og ser Premier League med den fotballfrelste lokalbefolkningen mens man spiser god mat og drikker billig øl. Utelivet i byen er relativt bra. Flaggskipet av utesteder er nok The Living Room eller Harrys bar. Er du lei av å lag på lag med klær, paraply og 80 kroner ølen kan sende inn søknad og bytte ut dette med flipflops, boardshorts og prisdyktig øl.

I tillegg til helligdager og feriedager slutter man halv 2 på fredager, noe som byr på helgeturer. Malawi er relativt lite sammenliknet med andre afrikanske land og det er derfor ganske enkelt å reise rundt. Fredag etter jobb reiser en typisk, med andre expats, til Lake Malawi for badeferie, Cape Maclear for å hilse på backpackere, Zomba for fjelltur eller til Zambia for å checke av et annet land på listen. Har man mer enn en helg kan man reise til for eksempel Mosambik, Zimbabwe, Zambia, Botswana eller andre land i området. Her er det virkelig bare fritid og økonomi som er begrensingen. Ville holdt meg unna DRC for øyeblikket. Fordelen med landene nevnt over er at det er trygt å enkelt å ferdes rundt. For eksempel kan en leie bil i Malawi, kjøre til Lusaka i Zambia, svippe innom South Luangwa for safari, før en kjører inn til Okavango Delta i Botswana. En kollega av meg i Malawi kjøpte seg bil, tok 2 måneder fri og kjørte gjennom 10 nasjonalparker mens han krysset Afrika fra Mosambik til Namibia. Det er noe annet enn å dra på utveksling til Barcelona og dra på helgetur til Bilbao.

Noe annet som, ifølge meg, gjør internshipet svært attraktivt er komposisjonen, altså at en får jobbet i både Malawi og Norge. Kontoret i Malawi er et Country office, og kan betraktes som spending siden av UNICEF. Midler som samles inn i f.eks. Norge sendes til blant annet Malawi hvor prosjekter gjennomføres. Oslokontoret er en National Commitee, og er fundingsiden av UNICEF. Ved å kombinere Malawi og Oslo får en innsikt i hele verdikjeden til UNICEF, fra funding til spending. På så måte får en virkelig kjennskap til hvordan bistand fungerer.

Oppsummert oppfordrer jeg alle til å søke. I tillegg til læring får man muligheten til å bo i Malawi, reise rundt og bygge et internasjonalt nettverk. Er du lei av eksamensperiode og sal (…) ta ett år av og gjør noe virkelig meningsfullt.

Jeg skal delta på Karriere med mening, så kom gjerne innom UNICEFstanden dersom du spørsmål eller ønsker å sla av en prat.

 

 

Tuva om UNICEF Norge

I starten av september begynte jeg som intern i UNICEF Norge på kontoret deres i Nydalen. I slutten av desember kunne jeg se tilbake på noen ekstremt lærerike og utfordrende måneder der jeg følte at jeg hadde lært ekstremt mye, fått (overraskende) mye ansvar og blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som brenner for det de driver med. Miljøet er internasjonalt med mennesker fra hele verden, og det er gjerne også flere interns samtidig som deg som jobber i andre avdelinger.

Jeg jobbet noen måneder i Agile-teamet (det smidige, tverrfaglige prosjektteamet) i forbindelse med markeringen av at FN sin barnekonvensjon fylte 30 år i november – der vi hadde daglige stand-ups og jevnlig utnyttet hverandres ulike kompetanse. Jeg ledet blant annet et prosjekt på Svalbard, og var dermed også en uke i Longyearbyen i midten av november. FN sin barnekonvensjon ble kodet i syntetisk DNA av en forsker, Nick Goldman, i Cambridge, og dette DNAet ble lagret i permafrosten i arktiske fjell på Svalbard – i Arctic World Archive. Dette kan jo sies å være en symbolsk handling da verdens viktigste dokument (FN sin barnekonvensjon) har blitt lagret til evig tid på verdens sikreste sted. I tillegg er det også en reell trussel at dokumenter lagret i skyen forsvinner eller ender opp med å forandre seg over tid. Arctic World Archive er derfor utviklet for å sikre at vårt digitale minne er tilgjengelig for fremtidige generasjoner, i en verden der færre og færre steder er trygge fra ulike katastrofer.

På Svalbard plana jeg en seremoni i forbindelse med lagringen av konvensjonen og engasjerte store deler av lokalmiljøet – lokalstyreleder, ungdomsråd og andre aktører i næringslivet. På kvelden feiret vi begivenheten på hotellet Funken Lodge som er eid av Nordic Choice, en av våre samarbeidspartnere. Det kom over 100 (!) barn og mange foreldre, og vi hadde diverse opplegg. Siste dagen før vi dro fikk vi også med oss et helt fantastisk nordlys.

 

Jeg jobbet også i markedsavdelingen med norsk næringsliv. Selv om dette var et av arbeidsområdene mine i Agile-teamet, fikk jeg også bli med på lanseringen av et nytt prosjekt med samarbeidspartneren vår Norwegian. De har byttet uniformene sine, og tusenvis av uniformer skulle bli redesignet (istedenfor å bli kastet). De valgte å benytte seg av bedriften Sisters in Business, mens inntektene skulle gå til UNICEF. Sisters in Business er en utrolig kul bedrift som jobber for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid ved å tilrettelegge arbeidsdagen og tilby norskundervisning og lignende på kveldene. Det er en sømbedrift, og kvinnene lærer å sy (alt fra forklær til nydelige handlenett og toalettvesker). De jobber med en trippel bunnlinje – da det ikke kun skal være økonomisk bærekraftig, men også bra for miljøet og utgjøre en forskjell for samfunnet (sosialt). De bruker nemlig kun gamle stoffer og har eksempelvis benyttet gamle Nudie-jeans til å sy pennaler og nydelige handlenett. Etter å ha samarbeidet med dem siden august, ble jeg tilbudt en plass i deres styre i desember da de ønsket et ungt styremedlem! Det blir spennende å følge dem videre – også etter internshipet i UNICEF er over.

I tillegg fikk jeg meg en tur til Genève til FN-palasset for å delta på lanseringen av den årlige rapporten til UNICEF globalt kalt Humanitarian Action for Children (HAC) i desember. Den sier noe om hvor mange barn i verden som trenger hjelp i 2020 og understreker viktigheten av gode partnere og tilstrekkelig med funding.

Aldri tidligere har så mange av verdens barn hatt behov for nødhjelp. Ett av fire barn bor i et land som er rammet av konflikt eller krise. Også antall barn på flukt er historisk høyt. Den største årsaken er konflikt, men også sult, smittsomme sykdommer og ekstremvær forårsaket av klimaendringer tvinger millioner av mennesker til å søke livreddende hjelp. Vi i UNICEF Norge dro med to av våre samarbeidspartnere, Norwegian og Kahoot, og det var et svært inspirerende event i the Palais des Nations med en rekke spennende talere.

 

Hovedmålet for UNICEF Norge er å maksimere innsamlede midler samtidig som man ønsker å være kostnadseffektive. Det inntektsgenererende arbeidet fungerer på mange måter som en tradisjonell bedrift, der man måles på overskuddet. I Norge fikk jeg oppleve FN-systemet og utviklingsarbeidet fra donorssiden, der det selvfølgelig er et sterkt fokus på profitt (dvs. effektivitet). Innen fundraising er det ikke akseptabelt med en profittmargin under 75%. Dette er litt høyere enn vanlig for å si det mildt. Følgelig setter dette ekstreme krav til kostnadskontroll og effektivitet for alle organisasjoner som driver med fundraising. Helst skulle alle midler som doneres til UNICEF gått uavkortet til formålet. Men uten investeringer i tid og mennesker er det ikke mulig å samle inn de nødvendige summene for å utgjøre en forskjell på lang sikt. UNICEF bygger ikke bare skoler eller sykehus, men utdanningssystemer og helsesystemer. Vi implementerer ikke noe alene, men samarbeider alltid med myndighetene i landet. Kun på den måten sikrer man en bærekraftig og lokalt forankret utvikling. Jeg er svært takknemlig for månedene jeg har hatt hos UNICEF Norge, og jeg oppfordrer alle til å søke på det som må være tidenes mest varierte og spennende internship.